I hæla på Hiram Bingham

Nå er det himla lenge siden jeg har postet noe på denne bloggen, dette er litt på grunn av latskap og litt fordi vi har hatt andre ting å gjøre. Jeg og Eirin har startet et dramakurs for studenter her i El Alto, der jeg instruerer og Eirin tolker. Det er kult.
Vi har også vært en liten tur i Cochabamba der vi var sammen med hele brigaden og hadde et slags mini-politisk-program der vi lærte med om vannkrigen, gasskrigen og det politiske systemet i Bolivia. Vi sa også hade til Erika Paola, som måtte reise tilbake til Norge fordi hun er veldig syk. Det var veldig trist, fordi Erika Paola er en av dem jeg er mest glad i i brigaden, heldigvis har vi mye arbeid å gjøre sammen når vi kommer hjem:)
Etter et par dager i Cocha, begynte jeg, Eirin, Kaja, Kristian og Eilif den lange ferden mot machu Picchu. Det ble en god del timer i buss, men plutselig hadde vi kommet til grensa mellom Bolivia og Peru, vi kom oss glatt over og fikk innpass i Peru, selv om jeg ble litt nervøs da jeg innså at jeg sto og sang for grensevakta (underbevisstheten gjør rare ting en gang i blandt), han ble bare sjarmert og rødmet litt, så det gikk bra. Tror ikke det er så mange kokain-smuglere som synger på grensa, han trodde vel bare jeg var litt gal.
Da vi var vel inne i Peru, og hadde kommet oss til Cusco, spiste vi verdens beste biff, den var helt usansynlig god, og etter 3måneder med El Alto-mat, var dette himmelen. Da passet det veldig bra at restauranten het `fallen angel`, og vi ble servert av herligt feminine menn med englevinger på ryggen.
Etter en dag i cusco skulle vi komme oss opp på machu Picchu, Inkabyen som ingen fant, før den flotte engelskmannen Hiram Bingham snublet over det på en ekspedisjon.
Nå skulle altså vi følge hans fotspor. Jeg, Eirin og Kaja bestemte oss for å klatre oss opp den lange veien til inkariket, gutta tok buss, og kunne peke og le når de kjørte forbi oss der vi sto svette, røde og slitne i veikanten. Det var nemlig ganske så slitsomt, Særlig siden vi hadde stått opp klokken 5 om morgenen for å rekke soloppgangen.  men vi kom oss opp til slutt. Hva møtte vi annet enn fryktelig mange nordmenn med bergansjakker og gåstaver da vi hadde stavret oss opp til inngangen. Ikke så vi mye til ruinene heller, fordi det var så utrolig mye tåke. Vi fant ikke Eilif og Kristian heller, så vi bare lusket rundt i håp om å få se den siste inka, eller noe annet å skrive hjem om. Det fant vi igrunn ikke, vi gikk en fin tur ut til en inka-bro, og fikk snakket med noen trivelige arkeologer, da vi hadde gjort det, hadde tåken letnet. Plutselig så vi alt klart, og det var helt fantastisk!
Vi møtte de andre etter en god del leting,og lavmælt roping (det er nemlig ikke lov til å rope i machu picchu, det er heller ikke lov til å ta med seg biff. ikke vet jeg hvorfor noen skulle komme til å ta med seg en biff inn dit, men vi fikk ivertfall klar beskjed om det av mannen ved inngangen)
Eilif og Kristian hadde besteget et høyt fjell sammen med en hund som heter guiden og en bergenser. de hadde hatt det fint, og alle var sultne.
Vi spiste verdens dyreste lunsj, sammen med en jente med verdens største lepper, fant oss en guide og satte ivei for å lære mer om disse ruinene som vi hadde lusket rundt i i flere timer. Og godt var det, hun kunne fortelle oss at det slett ikke var Bingham som hadde funnet det, men at han hadde blitt fulgt av en liten gutt. Stilig. Hun kunne fortelle oss mye med, men det kan dere nok wikipediae dere frem til.
Det var en flott tur, vi fikk badet i varme kilder og dratt tilbake til Cusco for å spise mer biff.
Nå sitter jeg atter en gang i El alto, er syk i magen og spiser medisiner jeg fikk av legen i går. Det er ikke så stilig.

En ganske livlig dødes dag

Dette har vært en flott og innholdsrik helg. På lørdag dro jeg og Eirin til La paz for å møte Kaja og dra ut for å danse. Vi dro på `chocolate caliente` (samme stedet som vi feiret bursdag), møtte en gjeng columbianere(og en Argentiner), danset salsa og hadde det gøy. Senere ble vi med dem på en klubb som heter Mongo`s (Eilif, dit skal du i desember) der det var haloween-party. Folk hadde vært flinke til å kle seg ut, vi hadde ikke. Vi føler oss på en måte rare og anderledes nok fra før), her ble det mer dansing til en DJ som ikke helt kunne bestemme seg for hva han ville spille, men det var fint. Vi danset helt til dansing begynte å bli til klåing, bestemte oss for å la Argentinere være argentinere og trasket hjem til Reidun.

 Dagen etter dro jeg og Eivind til et sted med månelandskap(ikke spør meg hva det egentlig var, men det var tøft), vi gikk rundt der en stund, og tok taxi tilbake til byen sammen med en koreaner og en koreansk nonne.

På kvelden dro jeg, Eivind og Kaja på kino for å se på michael Jackson, filmen var kjempefint, og jeg måtte styre meg fra å rope høylydt, klappe og danse flere ganger.

I går var det altså `de dødes dag`, jeg ble med mamaROSA og min søster, Alejandra til kirkegården. Vi hadde med oss et lass med brød, frukt, cola og popcorn(!). Jeg var veldig usikker på hva som skulle skje, så jeg bare lusket etter. Vi kom til et marked, og et svært tivoli, og uten at jeg merket overgangen fra tivoli til kirkegård, så var vi fremme. Her fantes ingen av reglene vi har på Norske kirkegårder, her var det folk over alt, det var dyr, korps, klining, roping og hoiing. De fant graven de lette etter, la en duk på den og la frem all maten vi hadde tatt med. Det var da det merkelige startet. Folk begynte å flokke seg rundt oss, noen med instrumenter, noen med bønnebøker. De ba og sang for min families forfedre, og alle som gjorde noe, fikk mat, godteri og brus fra mamaROSA. Litt som en smågrotesk julebukk. Så der satt vi, helt til det ikke var mer mat igjen. Så gikk vi hjem. Vi var enige om aat det hadde vært en flott dag, og kunne drikke proteinshaken vår med god samvittighet (min familie spiser nemlig ikke, men drikker proteinshake fra `herballife`, usj)

BURSDAG

Jeg har jo blitt 20år, det er fint. Jeg og Eirin reiste ned til La paz og dro ut med Kaja og Kristian. Det var kjempefint!

Vi fant en deilig cafe, og ble der hele kvelden. Vi spillte spill og spiste og drakk og hadde det herlig. Senere på kvelden ble det tango, og Reidun kom dit og danset. De var kjempeflinke!

Den enes død, den andres brød.

... Og her oppe blir dette utrykket tatt veldig bokstavelig. I går var nemlig MamaRosa veldig trøtt om morgenen, i dag også. Grunnen til dette er at hun har vært oppe to netter på rad for å bake brød.
På mandag er det nemlig `de dødes dag` her, og i den anledning må alle familier bake en viss (veldig svær) mengde med brød. Jeg vet ikke helt hva brødene brukes til, det skal jeg finne ut på mandag...
Jeg kunne med glede ha hjulpet til, siden jeg lider av halv-insomnia for tiden. Å bakebrød med mamaRosa tror jeg hadde vært fint. En dag jeg skulle gå på jobb møtte jeg henne i gangen. hun hadde andre planer for meg den formiddagen, jeg skulle nemlig lære å vaske klær. Dermed tok hun frem to baljer, satte seg på huk og begynte å skrubbe klær. Hun ga tegn til at jeg skulle gjøre det samme, og dette gjorde vi i en time. Vannet ble svart, og klærne ble bløte. Om de ble helt rene vet jeg ingenting om. Det rare er at vi i huset vårt faktisk har en godt fungerende vaskemaskin som har varmt vann.
Dette eksotiske landet slutter aldri å forundre meg... Men en god husmor, det blir jeg nok.

Dette er Emanuel, min gode venn i Santa Cruz, han er veldig levende, så han får ikke brød.

Folk, fe og nye venner i cochabamba

Siden jeg skrev sist har jeg vært en tur innom cochabamba der jeg møtte Hanna,Håvard og Maren-Anne igjen, det var kjempekoselig. Vi var på et SAIH-møte, og det var gøy. Vi fikk en guidet tur i Cocha med en hel gjeng av anarkister og jeg fikk en ny venn (bildet). Torget i Cochabamba er et veldig spennende sted. Her samles alle forskjellige folk for å snakke om politikk, eller spille ukulele, eller henge opp skumle/ekle/forferdelige abort-motstander-dukker. Siden Juan hadde bursdag en dag, prøvde jeg og Eirin å bake kanelboller. Det gikk til helvete, så Juan fikk en deig i bursdagsgave. Jeg har jo blitt 20år, mer om det kommer i morgen. (må fortsatt stjele bilder fra Eirin)

Mariachi-terror

Hurra... Alltid må jeg oppleve rare ting når jeg er alene. Jeg var på en restaurant istad for å spise lunsj, hva annet dukket opp enn et mariachi-band, med både trompeter og fioliner og høylytt vokal og det som verre er. Det kom flere og flere menn med hatter og stramme dresser opp trappen for å spille, grunnen var at en dame i restauranten hadde bursdag, og noen hadde bestillt et helt jævla band til henne. Flott. Noen ganger savner jeg Norsk matro. Da de begynte å trille inn svære høytalere og forsterkere, lot jeg lunsj være lunsj og takket for meg, dette ble litt for mye. Så der sto jeg, min første mariachi-opplevelse og ingen kamera. Jeg lånte et band fra google isteden.

min bror lamaen

Jeg tror lamaen er det hyggeligste familiemedlemet jeg har, til tross for at den spiser på alt, og tisser på det som kommer i dens vei, den har også spyttet på den stakkars søstra mi(Alejandra) ved et par anledninger der hun var for treg til å varme opp tåteflasken. Dessuten har den blitt ganske stor, mamaRosa kastet den ut av huset en kveld, fordi den sto ved senga hennes og gryntet og prustet og dyttet henne med snuten.Dagen etter kunne en fornøyd Rosa fortelle at lamaen var abajo(ute), og at den skulle bli der. Stakkars lamaMichael er ikke heltfornøyd, den gråter til og med litt om natten stakkars. Men om morgenen løper den mot meg når jeg skal til kontoret, og kysser meg og gir meg en klem (i den grad en lama kan gi deg en klem, den vikler iallefall halsen sin rundt hodet mitt, litt som et skjerf), det er kjempekoslig! Det minner meg faktisk ganske mye om frøya, bare at hun er hakket mer stueren. Jeg gruer meg virkelig til den dagen lama Michael Jackson må reise sin vei fordi den er for stor, håper det er lenge til.